Byplanlegging

Det første temaet vi har berørt i faget “Visuell kultur og samfunn” er “byplanlegging”. I dette blogginnlegget skal jeg gå gjennom, og drøfte fire forskjellige retninger:

• «Ville contemporaire»

• Townscape-bevegelsen

• Pragmatisme

• «New Urbanism»

«Ville contemporaire»

«Ville contemporaire pour trois million inhabitants» var arkitekten Le Corbusiers første byplan som han laget i 1922. Denne foreslåtte byen skulle deles inn i soner:

• 24 glassblokker i senter av byen skulle huse handelsdistriktet, med forretningsledere, bankvirksomhet mm.
• Boligområde utenfor blokkene
• Industriområde i utkanten av byen. Her skulle det også være arbeiderboliger

Disse tre sonene skulle være delt av vidstrakte grøntområder. I tillegg skulle blokkene være bygd på pilotis som frigjorde areal til park under. Le Corbusiers visjon for dette var at da ville hele byen se ut som en stor park.

Townscape-bevegelsen
Townscape-bevegelsen er en retning innen byplanlegging som er kritisk mot funksjonalismen og dens byplan. Bevegelsen mener at soneinndelingen fører til isolerte områder som hindrer sosialt felleskap. Townscape-ideen er å beholde den tette, konsentrerte byen, som de mener er positiv for det sosiale miljøet. Bevegelsen bygger bl.a. på strukturen i middelalderbyen.

Pragmatisme

Når uttrykket Pragmatisme brukes om arkitektur handler det om en prosess som søker etter å få maksimal effekt av det hverdagslige. Restaurering av gamle eller triste bygg blir ofte kalt for pragmatisme. Dette har blant annet blitt gjort i et prosjekt kalt WiMBY! (Welcome into My Back Yard), hvor en fattig og nedslitt bydel, Hoogvliet utenfor Rotterdam, ble restaurert og som ved hjelp av arkitektur, byplanlegging, og sosiokulturelle tiltak ble en ny og attraktiv plass og bo.

«New Urbanism»

«New Urbanism» er en retning innenfor byutvikling hvor tradisjon, harmoni, regulerte estetiske idealer og ensartet miljø er sentralt. Byene, som bør være små, bebygges tett for å skape uterom mellom bygningene. Forretningsbygg, boliger, industribygg, kaféer m.m. skal ligge sammen, og ikke soneindeles slik som f.eks. Le Corbusiers idé. Dette skulle gjøre byutformingen mer miljøvennlig og praktisk.

Forskjeller

Det er store forskjeller mellom disse fire forskjellige retningene innen byplanlegging. F.eks. der Le Corbusier ville dele byen inn i soner ville Townscape- og «New Urbanism»-bevegelsen ha alt blandet sammen, og der Pragmatistene søker etter nye og spennende prosjekter vil «New Urbanism» beholde de gamle tradisjonene.

Så hva er best?

Jeg tror at om det hadde vært en eneste fantastisk måte å bygge en by på, så hadde ikke alle disse forskjellige retningene eksistert. Alle har de ulemper som andre prøver å finne løsninger på, samtidig som de da mister noe av det som var bra med det forrige. «Ville contemporaire» ville etter hvert som byen vokste få problemer med å utvide sonene ettersom de ligger innenfor andre soner, Townscape-bevegelsen skaper kanskje et sosialt samfunn, men det er ikke like funksjonelt. Pragmatismen blir kanskje litt "for" original og man risikerer at innbyggerne fort blir leie av sine omgivelser og «New Urbanism»-prosjekter slik som Celebration i Florida mangler identitet og spor etter de menneskene som bor der.

Det jeg syns er det viktigste med en by er at folk skal trives i den. Det bør ikke være for store avstander, da vil det etter hvert bli isolerte samfunn innenfor byen, og det ville ikke bli det store samholdet man ønsker å ha der man bor. Det bør være mye grønntområder, men gjerne kombinert med urban og spennende arkitektur. En by bør være i konstant utvikling, med nye og fargerike prosjekter, og man skal kunne se spor etter menneskene som bor der.